HVORDAN DET STARTET

Ideen om å skrive barnebøker med historier fra norske jernbaner begynte da datteren min ble interessert i barne-tv om tog; Tøfferud, Tøffe, Thomas og Titipo Titipo, og snart lurte hun på hvorfor det ikke var eventyr om norske tog. Så jeg tenkte... hvorfor ikke lage noen selv?

Inspirert av diverse tv-serier med levende lokomotiver, Saddletank Books, Awdry's orginale verker, Chuffalong, Tootle, Sammy the shunter og utallige andre forfattere, gikk jeg på biblioteket for å finne bøker om norsk jernbanehistorie. Det har gått med utrolig mange timer til å skumme side opp og side ned for å luke ut detaljer som kan brukes i en barnehistorie. Barn er tross alt ikke å interessert i økonomi, juridiske prosesser, tekniske spesifikasjoner og slikt.

Valget om å starte med historier fra Urskog-Hølandsbanen falt meg enkelt. Jeg hadde tidligere arbeidet på Sørumsand og kjørt forbi disse søte småtassene daglig i nesten et år. Og selvsagt husket jeg at foreldrene mine tok meg med på tur med Tertitten som liten.

En dag jeg kjørte forbi, drev noen menn og jobbet med vedlikehold på skinnene, og rett ved dem sto diesellokomotivet Bingsfos. Plutselig var det som om loket ble levende for meg, og jeg kunne tydelig forestille meg hvor kjedelig Bingsfos syntes det var å bare stå der og se på... og derfra begynte historiene å ta form.

Jeg har prøvd å holde meg så tett opptil virkeligheten og historiske hendelser som mulig, men har gjort noen endringer av kunstneriske årsaker for å gjøre historiene mer barnevennlige og underholdende. Det er for eksempel ingen dreieskive på Tertitten lenger, men jeg lar lokomotivene snu av og til, slik at de kan kikke ut av lokstallen for eksempel. Et annet eksempel er dieselene Odda og Granfos som jeg har beholdt i historiene mine selv om de forlot UHB i 2002. I virkeligheten holder Granfos nå til på Lommedalsbanen mens Odda har reist videre til både Litlabø gruvemuseum og senere Fosdalen Gruver i Trøndelag. Kanskje blir flyttingen deres en egen historie en dag.
Årstall og slikt stemmer nok heller ikke 100%, jeg har tatt meg noen friheter for historiefortellingens skyld. Det er tross alt barnebøker, ikke dokumentar. Granfos har i virkeligheten aldri møtt Meyer, selv om han har det i bøkene. De to var aldri på banen samtidig.

De første historiene ble testet ut på datteren min, mannen min og nære venner, og ble godt mottatt. Jeg hadde aldri planer om å få disse historiene utgitt, men nå begynte de å oppmuntre meg til det. Så jeg måtte begynne med små justeringer for at det ikke skulle bli for likt andre forfatteres verker. Historiene mine er inspirert av dem, men skal ikke være en kopi tross alt.

Jeg fikk også kontakt med forfatteren av Saddletank Books, Pauline Hazelwood, som har vært til stor inspirasjon og motivasjon underveis i prosesses. I likhet med meg både skriver hun og illustrerer bøkene selv, og det er svært spennende å se hva hun har fått til både med bøkene og arrangementer rundt disse.

Det skumleste med hele prosessen syntes jeg var å skulle fortelle UHB (Urskog-Hølandsbanen) om prosjektet. For hva om de ikke likte personlighetene jeg ga lokomotivene? For det er jo ikke til å komme bort fra at noen av dem må ha mindre sjarmerende trekk for å få litt konflikt i historiene.
Men etter et besøk i lokstallen og en prat med noen som jobbet der, så viste det seg at personlighetene jeg hadde gitt lokene ikke var så langt unna hvordan de selv så på dem.

Etter dette besøket bestemte jeg meg for å prøve å realisere bokprosjektet og jobbe mer målrettet mot en utgivelse, og nå er den første boken endelig i butikkene!